Emilie og Andreas møtte meg på Bogstad Gård en ettermiddag i mai. Det var ikke noe storslått program — vi gikk en tur, snakket litt, lette etter lyset. Det er sånn jeg liker forlovelsesfoto. Ikke et oppdrag man skal komme seg gjennom, men et par timer hvor man kan vende seg til kameraet uten at det betyr noe.
Det de selv ikke nødvendigvis vet, men som blir tydelig fra første bilde, er at de er to mennesker som faktisk har det artig sammen. Andreas finner på et tull, Emilie ler. Hun setter ham på plass, han ler. Det er sånn det er foran kameraet. Og det er sånn det blir i bildene.
For min del er forlovelsesfoto en slags innledning. Det er sjelden om det enkelte bildet i seg selv — det er om at neste gang vi treffes, på bryllupsdagen, har vi allerede gjort det én gang. Dere vet hva jeg gjør. Jeg vet hvordan dere er sammen. Vi sparer oss for de første tjue minuttene på bryllupsdagen hvor man egentlig bare blir kjent.
Etter denne ettermiddagen valgte Emilie og Andreas å booke meg som fotograf til selve bryllupet også. Det er sånn det skal være — at en forlovelsesfotografering skal kjennes som en forsmak, ikke som en test.
Emilie og Andreas skrev senere: “Helge er en utrolig flink, kreativ og fleksibel fotograf og videograf. Han var lyttende til våre ønsker og ga forslag basert på sin profesjonelle erfaring. Vi følte oss veldig trygge med ham, og hans rolige natur gjorde at vi koste oss foran kamera i en ellers så hektisk dag.”