Tromøy ligger som en lang, lav skjærgårdsøy utenfor Arendal — furuskog, svaberg, og hav på alle kanter. Turid og Erik ville ha det lite. Rundt 30 gjester, alle med egen hytte på samme sted på øya — også Lisa og jeg. Ingen kjøring frem og tilbake, ingen som måtte bryte opp tidlig. Det skulle ikke være et arrangement, det skulle være noen dager der alle var sammen.
Jeg jobbet sammen med Lisa denne dagen — hun fotograferte, jeg gjorde både video og foto. Vi delte oppgavene slik at ingen øyeblikk gikk under radaren, og slik at ingen av oss måtte be brudeparet stille opp. Fordi det var det vi var enige om fra start: ingen pose-bilder. Bare det som faktisk skjedde.
Turid og Erik ville ha first look og portretter før vielsen. Det er en avgjørelse jeg liker — den tar trykket av timeplanen, og det gir paret en stille time sammen mens resten av dagen ennå ligger foran. Vi startet på brygga. Erik sto alene en stund og så utover Skagerrak. Da Turid kom gående bak ham, lo hun før han hadde snudd seg — og resten ble en halvtime der vi nesten ikke trengte å gjøre noe. Vi gikk gjennom skjærgården, over en trebro, gjennom furutrærne. De gikk foran. Vi fanget det vi så.
Seremonien var ute, under en bjørkebue dekorert med ferskenfarget zinnia, blå tistler og høstgrønt. Turid hadde ordnet alle blomstene selv — buketten, corsagen til Erik, kransene til brudepikene, oppsatsene på bordet inne. Det er én av de tingene som ikke synes med en gang men som forklarer hvorfor alt henger sammen: en person hadde tatt eierskap på det visuelle, og det viste.
Etter første kyss kom det litt regn. Ikke nok til å ødelegge — bare nok til en gjennomsiktig paraply og noen latterbilder. Inne i låven sto bordene klare med stearinlys i støvet rosa og blomster i krukker.
Senere på kvelden tok jeg fram dronen og fanget Tromøy ovenfra mens lyset gikk. Jeg dro noen timer før brudeparet selv ga seg — slik gjør jeg det ofte når dagen først har funnet sitt naturlige tempo. Det viktige skjer ikke etter midnatt; det skjer i timene før, når alle er der og ingen ennå har dratt.
Tromøy krever ingenting. Det er bare der. Men det krever et brudepar som ser stedet og ikke prøver å gjøre det om til noe annet. Det gjorde Turid og Erik.