Dagen begynte med regn. Ikke den forsiktige norskregnen som bare er litt kald — den ordentlige augustregnen som slår horisontalt inn fra havet og gjør alle vinduer ubrukelige.
Kari lo av det. Ola rista på hodet og sa at han alltid hadde visst at det kom til å gå slik.
De hadde valgt Obrestad Fyr etter å ha sett det et sted på internett for tre år siden, lenge før de var forlovet. “Vi gifter oss der en dag,” hadde Kari sagt, og Ola hadde sagt “ok” fordi det var den typen ting han aldri tok useriøst.
Seremonien var ute. Det hadde de bestemt på forhånd, og de sto ved det.
Regnet sluttet nøyaktig 40 minutter før de begynte. Bakken var fremdeles våt, og luften hadde den lukten som kommer etter at havet har vasket alt rent. Gjestene tørket av stolene med servietter fra morgenkaffen.
Da Kari gikk inn mellom stolenerekkene — alene, slik hun hadde ønsket — var det helt stille bortsett fra vinden og noen måker langt der ute.
Ettermiddagen ble lang og god. Middagen gikk over i dans, dansen gikk over i at folk satt ute i den kalde augustnatten med pledd og snakket om ting som var viktige og ting som ikke var det.
Jeg dro klokken ett. Noen av gjestene var fremdeles der.